Brand New Leopard Skin Pillbox Hat

Så var det en gang for alle slått fast at Gaute har det største hodet.

Og så svinger vi på seidelen igjen, hei skål!

Soundtrack for dagen: Neil Young - Rockin' In The Free World

I går var det slippfest for programmet til Buktafestivalen 2006.. Og da slapp vi noen band. Det er jeg ganske sikker på i alle fall.

Undertegnede er velsignet med en relativt stor evne til å glede seg over noe så trivielt som å drikke pils, så når den til alt overmål er gratis er det unektelig en viss sannsynlighet for at det går med et par stykker.

Og da blir man seende sånn ut.



Smil til verden...

Nå skal det ikke stikkes under noen som helst stol at jeg ikke var den eneste av de tilstedeværende som tok godt for seg.

Hva styreleder i studentsamskipnaden i Tromsø egentlig holder på med her, er jeg ikke helt sikker på om han vet selv en gang..




Vinneren av pokalen for kveldens fulleste mann (og diplom for ekstraordinær innsats i klassen for manglende selvinnsikt) er det likevel trolig Martin som stikker av med



Martin er her avfotografert ganske nøyaktig fem minutter før han ble observert i baren, høylytt klagende på at han "var helt edru, og ikke ble full i dag". I følge sikre kilder fra söta bror kom martin like etter dette hjem, sovna i sofaen (og sølte ut ølla si), før han etterhvert ble dratt inn på soverommet, bare for å gå og legge seg på sofaen igjen, der han våkna god og bakfull for kun få timer siden.




(Vi andre tok farvel på kaia slik det skal gjøres blant menn, før vi stille gikk hver til vårt og var enige om at det hadde vært en strålende kveld.)

Valg og øl

Soundtrack: Die Toten Hosen – Kein Alkohol (ist auch keine lösnung)

For de av dere som ikke bryr seg nevneverdig om hva som skjer innenfor det utrolig spennende studenterdemokratiets fire vegger, må vel forsåvidt underrettes om at undertegnede egentlig tilhører samme overveldende majoriteten, men faller likevel litt utenfor da jeg ikke er så mye som i nærheten av å kunne kalle meg selv student, må det opplyses om at det i forrige uke ble avholdt studenterstyrevalg ved det sålkalte Universitetet i Tromsø (kudos til meg for årets lengste setning). Tusen takk til alle de trettisju kvinner og menn som stemte, vi er stolte av dere.

Resultatet av valget er vel for å være brutalt ærlig i og for seg hverken spennende eller viktig, men studenterdemokratiet har likevel på sett og vis kvittet seg med det største demokratiske problemet siden min grandonkel Adolf herjet tyske hit-lister, nemlig de klamme klypene til ”Gutteklubben grei, avdeling Tromsø” – også kjent som singleklubben. Okei, vi har en Quisling i rekkene som gikk hen og importerte ei ikke akkurat fæl pike fra våre venner i Sverige, men poenget består.

Det stemmer, når det nye studenterstyret en gang til høsten tar sine første pils sammen, kommer det til å skje uten Frode, Gunnar, Anders, Martin, Mats, Andreas og undertegnede. En epoke er over, og takk Gud for det!

Noe som selvfølgelig må feires på klassisk vis.


Det lå sektsen kasser øl på hylla, også tok jeg meg en øl...

Planen var egentlig at på forrige fredag skulle et tellekorps telle stemmer, offentliggjøre resultatet og kalle inn til storfest i gamle Bodeagen, men det ble relativt tidlig klart at det av ukjente grunner ikke er så veldig mange som har lyst til å sitte i en svett kjeller med oss å drikke øl klokka tre på formiddagen. Rart, det der.

Det var likevel noen få mennesker som mer en villig møtte opp til et drikkekalas hvor DJ Frode som vanlig styrte musikken med en slik jernhånd at selv grandonkel hadde blitt stolt, men ved å kun ta et lite blikk på den noget homogene forsamlingen kan man relativt enkelt peke ut grunnen til at studenterdemokratiet er så usjarmerende og lite tiltrekkende som det har vist seg å være...

Dette, mine damer og hærrer, er det dansegulv.


Er’e non biaaatches her’a?

Gaute er ikke videre imponert.


Jeg synes jeg så ei fin rompe her i sted, men det kan ha vært Gunnar

Etterhvert fikk Gunnar nok av at jeg og Frode fortalte pinlige historier fra familiens juleselskap, noe som fikk han til å ta sin fru og vandre hjem. Sikkert like greit, for da vi til slutt tok drosje til byen for å fortsette forfallet på Driv, ble jeg istedenfor med to kasser nachspielpils hjem til orgsek Draga og fest med Tromsø Fallskjermklubb. Jeg syntes det var litt for flaut å kun være avtroppende studenterpolitiker med litt i overkant mye fritid, ingen jobb og en framtid blekere enn kroppen til Gunnar, så jeg måtte – tradisjonen tro – skryte på meg et spennende yrke...

Denne kvelden var jeg den fullstendig drita fridykkeren og regattaseileren Gaute, skribent i en rekke froskemannmagasiner både i Norge og utlandet. Til forsamlingens store begeistring, så klart. Så hvis noen av dere mot all formodning møter noen på byen som jeg har pratet med, bare si at jeg er på oppdrag i Australien for tiden, og dermed ikke tilgjengelig for hverken autograf eller tilbakebetaling av lånte penger.

Da jeg våket opp dagen etterpå hadde jeg forsovet meg til ølutsalget, og kan ikke påstå at jeg gledet meg voldsomt til pliktfylla som nødvendigvis måtte følge i anledning Studenterhuset Drivs seksårsgebursdag samme kveld. Den festen er det forresten ikke så voldsomt mye å si om, rent bortsett fra at det var uhorvelig kanonartig og at alle som ikke var der burde spise en sokk og dø. Det eneste ankepunktet var at den unge og pene piken jeg brukte halve kvelden på å sjekke opp etter alle kunstens regler viste seg å ha type, noe hun seeeelvføøøølgelig ikke presterte å fortelle meg før klokka var halv fire. Som straff måtte jeg gå hjem alene, tryne på veien, blø ut buksen og skjorta og våkne med årets kuppelhode.

Alt i alt, brillefin helg.